Arkivert under: Uncategorized
Jeg blir emo. Jeg savner han, men jeg savner ikke han. Jeg savner det han representerer. Jeg er falsk og han satte meg ut av spill ved å gi meg ekte, positive følelser. Jeg liker best å fake, ha kontroll. Det er sånn jeg takler livet. Jeg lever det ikke, jeg tar en skikkelig skli-takling i stedet og roper “Fuck off!” mens jeg blir sendt av banen. Jeg samler på opplevelser og minner, og jeg føler når jeg er alene. Jeg har vært alene siden i går, og det er herlig. Jeg liker å imponere, jeg liker å være følelsesløs. Jeg liker at “Glad i deg” ikke betyr noenting, og at “Elsker deg” betyr alt. Jeg liker at jeg ikke virkelig liker noen før de er borte. Jeg liker å savne, men ikke angre. Jeg liker at alle i livet mitt avløser noen, og jeg trenger en ny avløser. Jeg liker ikke hvordan han forandrer meg. Jeg liker ikke å virkelig bry meg. Jeg elsker mine tre grunnstøtter og hater at to av de er borte. Jeg er stolt og jeg er flink på det jeg gjør. Jeg er for sta til å spørre om hjelp, for stolt til å vise svakhetene mine (med mindre det gagner meg, selvfølgelig).
Jeg fatter ikke at noen vil ha et så egoistisk menneske i livet sitt, og jeg skjønner ikke hvordan folk klarer la et så enormt fantastisk menneske gå forbi uten å huke tak i det. Jeg tenker for mye og jeg føler for mye. Jeg tar for lite hensyn og jeg er for følelsesløs.
Jeg skulle bare ønske jeg var så følelsesløs at jeg ikke trengte stole på noen. For til og med jeg kan brennes, og jeg lukter fortsatt svidd.
Arkivert under: Skriblerier
Jeg samler på minner. Jeg samler på gode, triste, glade, dårlige, smertefulle, fantastiske minner. Hvert eneste menneske har sin egen skuff i hodet mitt, noen har større skuffer enn andre, men alle har sin helt egne skuff. Og minnene mine har jeg i en skoeske på soverommet. De er representert av alle mulige gjenstander, og de fineste gjenstandene er ofte de mest smertefulle.
Jeg har frokostkort fra et ungdomsherberge langt borte, fra da jeg bedro deg. Da jeg snek meg rundt med noen andre og følte meg mer levende enn på mange år. Jeg har brev som lover evig troskap som ble brutt for lenge siden. Jeg har sanger fra den gangen jeg selv ble bedratt. Jeg har filmer fra da det jeg fortsatt trodde jeg kunne bli en stor sangstjerne. Jeg har skogsturer med verdens beste oldemor og en bestemor med stripete genser og en kjøkkenskuff til lekene mine. Jeg har kjølige sommernetter på verandaen og hete sommernetter på gresset. Jeg har avslutninger som ikke var endelige, og jeg har billetter fra togturer som var både miserable og lykksalige.
Jeg har død, forelskelse, svik, vennskap, ødeleggelse, tilgivelse og en hel haug med første ganger. Jeg har symboler, sanger og dagbøker. Jeg har følelser, ansiktsuttrykk og magiske steder. Og alt får plass i en skoeske jeg ikke ville byttet bort for alt i verden.
Jeg har en sekk full av fabelaktige minner og røverhistorier, jeg har en verden full av håp for fremtiden, men aller størst er ønsket om å klare leve i nåtiden.
Arkivert under: Skriblerier
Jeg tenkte at bare jeg var anonym, så gikk det bra. Så lenge ingen kjente meg, så kunne det ikke gå galt. Ikke alvorlig galt, i hvert fall. Da kunne de ikke oppsøke meg for å peke og le. De kunne ikke hviske mellom seg på 20-bussen eller over en øl på Elm Street, og de kunne ikke se medlidende på meg når de gikk forbi meg i Karl Johan.
Bare jeg forble anonym.
Nå har det seg sånn at jeg sjeldent prøver å være anonym. På tross av min sjenerte natur, liker jeg å rope høyt innimellom. Jeg er stolt av hvor jeg er fra, jeg er stolt av veien jeg har valgt og jeg er stolt av hvem jeg har blitt på grunn av det. Jeg ser sjeldent på anonymitet som noe positivt. For meg er anonymitet ofte synonymt med både troll og skam. Skamme meg gjør jeg absolutt ikke, og troll har jeg ingen intensjoner om å være. Jeg vil bare være anonym.
“Anonym,” tenkte jeg. “dét kan jeg være.” Uten å i det hele tatt tenke på arbeidet som måtte legges i det. Det hørtes jo så enkelt ut, og det er jo utallige mennesker der ute som er anonyme – da skulle jo jeg kunne klare det óg?
Dessverre endte anonymitet med særdeles få tekster jeg turte poste. Så kanskje jeg skal være litt mindre anonym og litt mer kreativ, og håpe på at de fnisende menneskene på bussen ikke ler av meg og at hviskinga på Elm Street ikke handler om mitt knappe ordforråd.
Så kjære internett, vær så snill, ikke le av meg. Anonymitet eller ikke, jeg er fortsatt glasspiken.
Arkivert under: Skriblerier
Hun er en slags flytende væske. Seig, glinsende, svart væske.
Følger underlaget, sakte men sikkert. Sneglefart.
Taktfast skifter underlaget form og igjen må hun krype inntill. Tilpasse seg.
Det går så sakte, så altfor treigt. Underlaget hyler. Skriker i sinne.
Omgivelsene vrir på det så altfor ofte. Dekket av denne seige ekle væsken.
Omgivelsene setter opp temperaturen. Underlaget med.
Vil de endelig bli kvitt denne sorte massen? Denne unnskyldningen av et menneske?
Sakte men sikkert fordamper væsken. Litt etter litt, mindre og mindre synlig.
Før den til slutt blir borte.
Fordampet bort.
Underlaget sukker lettet, mens væsken leter etter et nytt sted å regne ned på.
Et nytt sted å forsure og forpeste.
Arkivert under: Skriblerier
Der satt han. Akkurat slik hun husket han. Satt der med dinglende ben som gav han en litt barnslig sjarm, til og med på avstand. Han pekte seg ut, var en kontrast til alle de andre, meningsløse menneskene som gikk forbi. Hun ble stående og kikke. Etterhvert vekslet blikket mellom han og bena hennes, og hver gang hun så ned ble hun like overrasket over at de fortsatt var der.
Hun sto ute i kulda og kikket inn. Kunne han se henne?
Plutselig kom han mot henne. Et plutselig behov for å løpe skyllet over henne. Mot eller fra han, hun visste ikke helt. Så hun ble stående stille.
En klem så altfor velkjent. Hun syns øynene hans virket mørkere. Dypere.
Men de kunne fortsatt se rett igjennom henne. Kunne han fortsatt lese tankene hennes?
Et blikk så intenst. Kunne hun fortsatt lese hans?
Hun vek blikket hans idet kriblingen i magen tok overhånd. Frykten for å rødme var nesten like stor som lengselen etter å kysse han. Hun følte seg lammet og stum, til tross for at kroppen fortsatte bevege seg og munnen fortsatte prate. Snublet i ord og føtter.
Ventet på at han skulle gi henne en grunn. En unnskyldning. En situasjon. Et kyss.
